Lørdagen i Hans Olav Lahlums krimfestival: Død og røre i Tvedestrand

Død og røre GuttormAv Guttorm Eskild Nilsen

 

Aller helst ville Lydia Salvesen tatt ettermiddagstoget til Vegårshei stasjon, og bussen videre ned til Tvedestrand. Da kunne hun fått se hjemtraktene til kåsør og krimforfatter H.C. Hanssen. «Gitarbygda» hvor jentene, ifølge en reportasje i Aftenposten, blir oppdratt til å servere kaffe og søsterkake på forsamlingshuset, mens mannfolka går på jakt og samles på Esso for å ta seg av styre og stell.

Men Norges Statsbaner hadde i framskrittets tegn kuttet ut 14:29-stoppet på Vegårshei.

I stedet for å kose seg i en romslig togkupé, hadde Lydia Salvesen sittet på en overfylt ekspressbuss til Fiansvingen, knutepunktet for offentlig kommunikasjon til og fra Tvedestrand. En skikkelig vrangknute, slo hun fast.

Mens sjåføren på ekspressbussen hadde vært skeptisk til å slippe Hektor om bord, lyste den lokale sjåføren opp da han så den velvoksne schäferhunden.

– Sabla gild bikkje du har! Sjøl hållæ e meg te hærebikkjer. Skal du forresten heilt ner te sentrum? Du skal kanskje være med på den herrre kriminalfestivalen te Bokbyen? Den begønner ikkje før i morra, men Fjordhotellet har kanskje oppe så du kan sove der.

 

Jo, Hans Olav Lahlums krimfestival var én av grunnene til at Lydia Salvesen var på vei til Tvedestrand.

Selv ville hun aldri drømme om å kalle seg kriminalforfatter, selv om hun hadde tatt livet av en god del mennesker i sine ukebladnoveller. Hun hadde brukt gift, den berømmelige stumpe gjenstanden, kniv og drukning. Sistnevnte metode var reservert mordere som fortjente å smake sin egen medisin.

Lahlum, Lier-Horst, Reiersgård og de andre storkanonene hadde ikke hørt om Lydia Salvesen. Hun var en av ukebladforfatterne som verken blir navngjetne eller rike.

 

Det var ellers ikke som krimforfatter, men som gravende frilansjournalist hun befant seg på Sørlandet. Etter anmodning fra gammelredaktøren i Tvedestrandsposten. Hun var blitt kjent med ham for flere år siden, fordi han også syslet med krimnoveller på si.

Han hadde sendt henne en mystisk e-post. En av de gamle kildene hans hadde fortalt at politikere og toppbyråkrater i kommunen var blitt tilbudt betydelige pengesummer for å få gjennom en spesiell utbyggingssak. Da de sa nei, hadde de begynt å få utvetydige trusler mot seg selv og familien.

Det skar gammelredaktøren i hjertet å gå bak ryggen på sine tidligere kolleger, men det ville rett og slett være for farlig for provinsielle og troskyldige avisfolk å legge seg ut med mystiske menn som kom i biler med sota vinduer og bestakk folk med penger som sikkert skrev seg fra kriminell virksomhet av internasjonalt format.

 

Lydia hadde vindusplass og kunne uhindret nyte synet av Grisen Storsenter i det sjåføren snodde bussen gjennom rundkjøringen på Bergsmyr. Han var den eneste som brukte blinklyset. I Tvedestrand vet jo alle hvor bilene skal, så det er unødvendig å gi tegn.

 

Samtidig som bussen var på vei ned Fjærkleivene, reiste ordfører Jan Dukene seg etter en opprivende telefonsamtale. Han hadde ringt den kvinnelige advokaten til grunneierne som satt på arealene kommunen trengte for å lage en skikkelig næringspark ved den nye E-18. Selv om ordføreren i egen person hadde invitert grunneierne til forhandlingsmøte, appellert til samfunnsånd og servert wienerbrød, hadde de sidfua holtingene satt seg fullstendig på bakpotene.

Advokaten nektet altså å lytte til fornuft. «Dere kan jo bare ekspropriere», hadde hun sagt i telefonen. Vel vitende om at å erverve området med tvang, ville ta så lang tid at alle planene formannskapet ivret for, ville havne i kjelleren til Aust-Agder Kulturhistoriske Senter før spaden kunne stikkes i jorda. Skulle ordførerens politiske ettermæle bli en skarve bussholdeplass?

Attpåtil hadde politikerne i et svakt øyeblikk lovet å betale advokatsalæret for de utkrøpne fjompenissene av noen bønder!

For ordføreren personlig var toppen av fortredelighetene at advokatdama hadde bikkje! Et svarthåra monster som hun pleide å trekke med seg inn på møterommet. Bikkja røytet verre enn et knusktørt juletre.

Ordføreren slengte pennen fra seg så den havnet på golvet. Han stilte seg ved vinduet, og ble ikke mindre arg da han så en kvinne komme ut av bussen med en stor schäferhund.

Rådmann Frydenberg, som åpnet døra og småløp mot møtebordet for å få satt fra seg plastkruset med glovarm kaffe, hørte et stønn fra sin folkevalgte sjef:

– Hær’kje mi nok bikkjer i byen fra før! Det var heilt sikkert driten fra advokatbikkja e tråkka i ved Garborg-statuen sist uke. Kan’kje du som e rådmann finne ein eller annen lovhjemmel så mi kan skyte alle bikkjene i sentrum? Og på Østerå, selvfølgelig!

– Lovhjemler er vel du som politimann spesialist på, selv om det unektelig er blitt en del kilo.. jeg mener år, siden du praktiserte.

– E får snakke med Odd Arvid på lensmannskontoret ved leilighet. Men du, det er en annen sak mi e nødt til å se på. Og det er en kinkig en!

– Ja…?

I det samme knitret Ingebjørgs stemme fra callingen og bekjentgjorde at varaordfører Espeland fra Vegårshei var på besøk.

– Ikkje han au! mumlet Dukene med sammenbitte tenner.

Rådmannen forlot stille ordførerkontoret.

 

 

Lydia forsikret seg om at hundeposene lå i kåpelomma, før hun grep kofferten med venstre hånd og holdt et godt grep om lenka til Hektor med den høyre. Han halte og dro mot et av trærne langs Tjenna, på leting etter visittkort fra tisper med løpetid.

Mens Hektor løftet det ene bakbeinet for å melde fra at han var i byen, kastet Lydia et blikk mot klokka på kirketårnet. Fem over halv fire. Hun hadde avtalt å ringe gammelredaktøren klokka seks. Han bodde i nærheten av Bokhotellet hvor de kriminelle celebriteter skulle samles, og hadde tilbudt henne skyss og gratis overnatting. Kjærkomne tilbud for en ikke altfor vellykket frilansjournalist.

 

Hun satte kursen mot bykjernen. Til sin glede så hun lys i vinduene og folk ved bordene på en kafé. Så var altså ikke alt stengt her nede om vinteren likevel.

Da hun åpnet døra ble hun møtt av duften av nystekt brød, og bestemte seg straks for kaffe og smørbrød. Etter å ha bestilt rekesmørbrød nummer to og fått påfyll i koppen, brettet hun ut arket med den merkelige e-posten. Forsøk på korrupsjon. Grove trusler…

Det slo henne at gammelredaktøren hadde vært ute av sirkulasjon noen år nå. Var han begynt å gå i vasen? Var det oppspinn og fantasier han vartet opp med?

 

En gjeng mannfolk hadde benket seg innerst i lokalet og ble stadig mer høyrøstede.

«Heldigvis fatta dei rektig vedtak borte i følket. Det ville jo vært heilt hål i haue å plassere den nye videregående skolen på et jorde oppe i Holt. Ole var heilt på jordet han au, men å kalle han for ein judas, hører ikkje noe steds heime!»

Selv om lokalpolitiske diskusjoner er god underholdning, bestemte Lydia seg for å ta en runde i bokbutikkene. Hun hadde hørt nevnt en snodig skrue som het Johnsen. Han drev Antikvariat Ex Libris. Et levende lokalhistorisk leksikon, visstnok. Sikkert full av nyttig bakgrunnsstoff.

Og hun ville innom Nynorsk Antikvariat helt nede ved havna. Hvordan en ihuga nynorskmann kunne drive en blomstrende business på Sørlandet, var en gåte, om enn ikke kriminell.

 

Da klokka nærmet seg seks, hadde Lydia i tillegg rukket å «gjøre» øvre bydel. Fort gjort, for øvrig. Hun skulle ikke ha nye briller, sjesket ikke på varme pølser og kunne ikke ta seg råd til noe hos gullsmeden når saldoen i nettbanken lyste rødt.

Kaféverten nikket idet hun åpnet døra til «Terna» igjen.

Hun bestilte kaffe, satte seg ved et ledig bord og fant fram telefonen.

Hun hadde gammelredaktøren i adresselista. Det ringte og ringte. Intet svar.

Hun fikk vente litt og forsøke på ny. En eller annen hadde lagt igjen dagens utgave av Tvedestrandsposten, og hun leste om May Zwilgmeyers planer for årets kystkulturuke.

Gjentatte oppringninger ga samme resultat. Gammelredaktøren tok ikke telefonen nå heller.

Hun fikk gå ned til havna og sikre seg et rom på Fjordhotellet.

 

På Gjeving stusset Thor Helge og resten av gjengen på hvorfor ikke gammelredaktøren hadde innfunnet seg til møtet på brøgga te Øystein. De pleide jo å samles torsdag ettermiddag. Å skofte uten gyldig grunn var uhørt! Øystein hadde ringt, uten å få kontakt.

Arvid, gammelredaktørens nabo som drev begravelsesbyrå på Songe, konstaterte at bilen var vekk og at den fleinskalla, gamle bladfyken var som sunket i jorda. Fortærende hvis det hadde skjedd uten hans medvirkning!

 

Kveld gikk mot natt i Sørlandets smilehull. På Fjordhotellet kastet resepsjonsvakten et oppgitt blikk på den ubrutte rekka med nøkkelkort, og sukket slik han pleide.

Tor Erik hadde for lengst tatt inn skiltet med «Kikkert på tilbud».

I Nynorsk Antikvariat hentet Arne Ivar bestillingslistene og belaget seg på å bruke natta til å pakke bøker som skulle avgårde med posten.

 

En mann gikk sein kveldstur med pusen sin. Plutselig kom en diger schäferhund som klynket og forsøkte å dra ham etter jakkeermet inn i det mørke smauet mellom to hus i Hulgata.

Mannen fulgte etter. Den ene foten hans støtte bort i noe mykt. Han ante hva han ville se allerede før han tente lighteren. Likevel støkk han så kraftig at lighteren ramlet ned i snøen og etterlot ham kavende i stummende mørke.

 

Søk i artikler



''En bokby er fantasi satt ut i praksis. La meg kalle antikvariatene og bokstedene for bokbyens gledeshus: Gleden over bøker, gleden i bøker, gleden av bøker. Når vi åpner dem, åpner de oss. Og som en bokby blir Tvedestrand større enn seg selv.''

Lars Saabye Christensen, åpningstale i Bokbyen ved Skagerrak, 28. juni 2003.

.