Nils Hjelmtveit 1892-1985: Våt og vellykka avduking og boklansering på Eydehavn torv

Jonas Gahr Støre og Mari Hjelmtveit etter avdukinga av bysten av Nils Hjelmtveit. Bysten er laga av Ferdinand Wyller.

Det var vått på Eydehavn Torv fredag 21. juli da Ferdinand Wyllers byste av Nils Hjelmtveit blei avduka, og skriftet Nils Hjelmtveit 1892-1985 blei lansert. Likevel var det truleg over 200 menneske der, litt vanskeleg å telle i havet av paraplyar. Professor John Lundstøl leia arrangementet, der Stokken veterankorps spelte, Jonas Gahr Støre heldt avdukingstalen (sjå heile talen nedst i artikkelen), Mari Hjelmtveit tale for familien Hjelmtveit. Jonas Gahr Støre og barnebarn Nils Hjelmtveit avduka bysten med assistanse frå fylkesmann Stein A. Ytterdahl og John Lundstøl. Etterpå var Hjelmtveitfamilien og andre inviterte gjestar med på eit innandørs arrangement i Filadelfia. Der var det velkomst ved fylkesmann Stein A. Ytterdahl, talar av Torunn Ostad for fylkeskommunen, Robert Cornels Nordli for Arendal kommune, eldste barnebarn Turid Dybwad Holmboe, John Lundstøl – og vising av NRK Fjernsynets store portrettintervju med Nils Hjelmtveit i 1969. Styreleiar Gjermund Orrego Bjørndahl takka Nils Hjelmtveit-nemnda for arbeidet, og mange nytta høvet til å sikre seg skriftet Nils Hjelmtveit 1892-1985, utgitt av Bokbyen Forlag. Du kan bestille boka her eller kjøpe på Eydehavn Museet eller i bokhandel.

Filadelfia på Eydehavn ordna telt utandørs og mat innandørs, og bidro sterkt til det vellykka arrangementet.

Fylkesmann Stein A. Ytterdahl midt i bildet var vertskap for samankomst etter avdukinga.

Programleiar John Lundstøl og arrangementsansvarleg Alf-Eivind Ljøstad i Nils Hjelmtveitnemnda før bysten blei avduka.

Jonas Gahr Støre heldt avdukingstale.

John Lundstøl har leia arbeidet i Nils Hjelmtveit-nemnda.

Joans Gahr Støre og John Lundstøl.

Tidlegare ordførar Alf-Eivind Ljøstad med dagens Arendalsordførar Robert Cornels Nordli.

Jonas Gahr Støre og dagens Nils Hjelmtveit avduka bysten, laga av Ferdinand Wyller.

Mari Hjelmtveit talte på vegner av familien.

Jonas Gahr Støre og Alf-Eivind Ljøstad.

Unni Hjelmtveit Lille er dotter av Nils Hjelmtveit. Her sit ho foran sonen Gunnar Hjelmtveit Lille under avdukingsseremonien.

Her er eit fotoalbum frå Eydehavn Torv:

Avduking av byste av Nils Hjelmtveit

Eydehavn
21 juli 2017

Jonas Gahr Støre
Leder av Arbeiderpartiet

 

Jonas Gahr Støre talte.

«Skjærp din tanke, øv din hånd», het det på noen av de tidligste fagforeningsfanene.

Det kunne stått som et motto for Nils Hjelmtveits liv og virke. Lærer. Ordfører. Stortingsmann. Statsråd. Fylkesmann – «kjent på kvar einaste gard i fylket», som det ble sagt om ham. Og la oss legge til: Kordirigent. Organist. Hagemann. Og videre: Ektefelle. Far. Bestefar. Eller som det oppsummeres: strilen som ble den fremste samfunnsbyggeren i Aust-Agder på 1900-tallet.

 

Vi avduker i dag en byste av Nils Hjelmtveit. En byste er taus. Men en bok taler – og Bokbyen forlag utgir ved dette 125 års jubileet forn hans fødsel en fin samling beretninger om Nils Hjelmtveits liv.

Jeg har lest boken i sommer. Den gjør et sterkt inntrykk. Fortellingen om hans liv er intet mindre enn et kapittel i en dramatisk fortelling om Norge.

Jeg kunne ikke unngå å bli slått av hvordan fortellingen om Hjelmtveits liv og virke i den første delen av det 20. århundre er så langt unna fortellingen om min egen oppvekst i den andre halvdelen av det samme århundre.

Likevel knyttes vi sammen. Ikke bare fordi Nils Hjelmtveit sovnet inn på Flosta aldershjem, rett ved mitt eget barndoms Kilsund. Heller ikke fordi vi begge har hatt, og har, tillitsverv i det samme Arbeiderpartiet, som i år fyller 130 år.

Men vel så mye fordi det trer frem verdier i Nils Hjelmtveits virke som til de grader har gyldighet også i dag – i politikk, kultur og samfunnsliv.

Eller sagt på denne måten; det er ikke alle posisjonene han fylte som gjør inntrykk. Men innholdet og verdier han fylte dem med.

La meg nevne fire lærdommer:

For det første: Hvor viktig hardt arbeid er for selvrespekt og moral.

Det skulle bli en av Nils Hjelmtveits oppgaver i livet – å sikre at folk fikk arbeid og bekjempe den sosiale nøden han så, ofte hjerteskjærende, på nært hold i mellomkrigstiden. «Jeg kunne se på skolebarna hvor ille det sto til i de fleste familiene», sa han.

Skulle det bli arbeid måtte økonomien tjene samfunnet. Ordfører Nils Hjelmtveit utviste stor oppfinnsomhet og handlekraft da han på 1920-tallet ryddet opp i Stokken kommunes økonomi og sikret at kommunen kunne inndrive skatt via arbeidsgiveren.

Det var ikke like populært hos arbeidsfolk. Men det var i deres interesse – for nå ble det råd til en aktiv kommune som kunne sette av til gode formål i felles fond, nå kunne man bygge skoler og ta små skritt på velferdens vei. Til alles beste.

Med Hjelmtveits ord «nyttet vi de gode årene godt, betalte vår gjeld og fikk satt av fond til nye oppgaver». Det lyder kjent som en viktig verdi, også i vår tid. Ikke uten grunn ble Stokken kommune kalt et «sosialdemokratisk utstillingsvindu».

For det andre; betydningen av kunnskap og skole, for den enkelte og for samfunnsbyggingen.

Den unge læreren som kom hit til sin gjerning i 1913 så betydningen av kunnskap til alle – gjennom hele sitt politiske virke. Når muligheten bød seg fremmet han forslag til nye reformer, enten som ordfører eller skoleminister; det kom en ny etasje på skolebygningen, nye klassetrinn, skoletannlege, eller nye undervisningsformer.

Det var viktig da, og det er avgjørende nå, for ungdom i vår tid som skal inn i et krevende og teknologisk omskiftelig arbeidsmarked; kunnskap og kompetanse er nøkkelen.

Så merket jeg meg også dette; Nils Hjelmtveit fremhevet betydningen av skolens rolle for god integrering. I datidens Stokken handlet det om ungdom av foreldre som flyttet utenfra til den nye industrikommunen. I skolen fikk de unge felles fortellinger og felles ståsted.

I vår tid kommer tilreisende langveisfra. Men nå som da er skole og arbeid nøkkelen til god integrering.

For det tredje; betydningen av samfunnsansvar. Nils Hjelmtveit ble stortingsmann og statsråd mot sin vilje, kan vi lese.

Han ville aller helst være skolemann og ordfører i Stokken. Arbeiderpartiet ville ha ham i tjeneste for landet. Partiet vant. Hjelmtveit «stilte seg til disposisjon», som det heter. I dag får han reist sin byste her i Eydehavn. Det er vel fortjent.

Men jeg tenker: Politikk var og er kollektiv innsats, fra de mange, og de aller fleste vil aldri få en byste. Det aner meg at Hjelmtveit på en dag som denne ville trekke frem alle de andre som han virket sammen med.

I et intervju med Agderposten fremholdt journalisten at Hjelmtveit i bygdeboka ble beskrevet som et «kraftsentrum». Hovedpersonen protesterte: «Det er et falsum!» sa han. Så fortalte han om hvordan de som kom i anleggstida og slo seg ned hadde «gått en god skole i fagorganisasjonen», var aktive og tok grep, og sammen dannet grunnlaget for kommunens arbeiderbevegelse. «Vi ble en sammensveiset gjeng og jeg ble en av gjengen. Det var den som var kraftsenteret», sa Nils Hjelmtveit.

Det er fort gjort å tolke slikt som falsk beskjedenhet – eller kanskje ekte beskjedenhet – men jeg tror det handlet om noe mer – om opplevelsen av å være del av noe større, der mennesker uten maktmidler som kapital, eiendom eller våpen, likevel vant makt og innflytelse – fredelig – ved å opptre sammen.

 

Det er en lærdom som bør lyse, også i dag. Vi er sterke når vi er på lag og løfter i flokk. Mennesket får frihet gjennom å ha ansvar og tilhørighet i et fellesskap. Det er sammen vi endrer samfunnet. Derfor sier Arbeiderpartiet før valget i år, 125 år etter Nils Hjelmtveits fødsel: «Alle skal med.»

Da hører det også med å tenke på hun – og de – som gjorde samfunnsinnsatsen til Nils Hjelmtveit mulig. De der hjemme. Det sies om Nils og kona Karen at de utfylte hverandre, «der han var streng, var hun kjærlig», forteller familien. Vi bør på en dag som denne også hedre Karen, som holdt familien sammen, gjennom årene han var stortingsmann eller statsråd – og fem lange år i London. Det kunne gjerne fortjene sin byste.

 

Til slutt, min fjerde tanke; og i forlengelsen av hvordan han og familien levde sine liv; fascinasjonen for personen.

Når jeg leser om historiske personligheter leter jeg etter små spor etter hva som drev dem. En del får vi vite, en del kan vi bare forestille oss.

Nils Hjelmtveit kom tilbake til hva det fikk å si for ham at han mistet moren sin som knapt ett-åring. Han husket henne ikke, men som han sa: «hun har fulgt meg gjennom alle år».

Da moren lå for døden fikk hun sine tre barn inn til seg, la hånden på dem og ba Gud følge dem med sin velsignelse. Nils Hjelmtveit sa: «Jeg tror på virkningen av den handlingen», sa han, «jeg har formelig kjent hennes hånd på meg», til hjelp gjennom vanskelige og alvorlige situasjoner.

Jeg bet meg merke i barnebarnas fortelling om hagemannen Nils Hjelmtveit. En gang passerte han en vakker hage og utbrøt: «Den hagen har blitt så flott på grunn av frivillighet. Med betalt arbeidskraft hadde den aldri blitt så fin!»

Vi er tilbake ved utgangspunktet. Gleden og meningen ved arbeid og virke. For seg selv og for andre, for familien og fellesskap. I lønnet arbeid, og utenfor arbeidsplassen, frivilligheten. Det passer å avslutte med hans egne ord, mot slutten av livet:

«Vi må også i framtida sette oss høge mål og ha arbeidsvilje og arbeidsglede. Ingen kommer sovende til de mål de setter seg. De unge slektene må ta oppgavene på seg, og slett ikke vente på å få alt opp i hendene av de som har gått foran dem.»

Sant da, sant nå.

Nils Hjelmtveit var av de som gikk foran.

Det er med glede jeg som leder av Arbeiderpartiet avduker bysten av samfunnsbyggeren Nils Hjelmtveit.

Jonas Gahr Støre

Og her er talen frå familien, ved barbnebarnet Mari Hjelmtveit:

Mari Hjelmtveit taler.

Tale fra familien til minne om Nils Hjelmtveit ved avduking av byste og markering av 125 års jubileum 21.juli 2017.

På vegne av familien vil jeg få rette en takk til Eydehavn museum som nedsatte en komite med oppdrag å få satt opp en byste av Nils Hjelmtveit her på Eydehavn. Komiteen har vært ledet av John Lundstøl og øvrige medlemmer har vært Jan Arild Andersen, Helga Lid Ball, Kåre Engbråten, Jan Kløvstad, Helge Rød og Alf-Eivind Ljøstad. En stor takk til dere alle for bysten og for denne flotte markeringen i dag på Nils sin 125 års dag 21. juli. Det er en stor dag og en stor ære for hele vår familie. Tusen takk!

Jeg var 26 år da bestefar døde i 1985. Hva jeg gjorde når jeg fikk melding fra far husker jeg ikke men vår fetter Gunnar sier det så fint; Jeg var 19 år og studerte første året ved NTH i Trondheim da bestefar døde høsten 1985. Vi sto hverandre nær og jeg husker jeg var knust da de jeg leide hos meddelte meg dødsbudskapet. Jeg satt i stua hos dem utover kvelden og snakket om han, og i min sorg husker jeg også stoltheten over at han hadde vært min bestefar. Og slik tror jeg vi alle følte det.

Som små skjønte vi hvor stor bestefar var fordi han fikk telegram fra Kongen på bursdagen sin. Vi kjente ingen andre besteforeldre som fikk det. Da vi ble eldre og han begynte å fortelle forsto vi mer. Nils var født i 1892 i Alversund. Allerede som ett-åring mistet han moren sin, faren ble heller ikke gammel. I 1913 tok han lærerutdannelse og kom ved en tilfeldighet til Eydehavn samme år og ble lærer ved skolen der. Giftet seg med Karen i 1918 samme år som han ble skolebestyrer. Svakhetene han så ved skolesystemet formet hans virke som lærer på Eydehavn, som lokalpolitiker i Stokken, og som kirke- og undervisningsminister i Nygårdsvold- regjeringen.

Tante Ingebjørg som begynte i første klasse 16.august 1926, samme dag som lillebror Eivind ble født. Med far som lærer var det ikke snakk om å få fri. Smelteverket, vi hatet lukta. Slutt å klag det lukter arbeidsplasser. Bilturene rundt i Aust-Agder, til byer og steder i fylket han var så stolt av. Valgt inn på Stortinget allerede i 1924, flyttet til Oslo i perioder og bodde på forskjellige steder med familien sin. Historier fra tiden i London under 2.verdenskrig. Og så alle samtalene med oss barnebarna om våre liv. Alle ble tatt på alvor, utdannelse og jobb. Hva vil du bli? Han lyttet vi pratet. Snill og streng på engang. Kom hit og gi meg en klem kunne han rope fra kontoret, og så den kneggende forløsende latteren.

Hver sommer 21.juli feiret vi bestefars bursdag i huset på Stranna. Crockett og boccia i hagen, strengt blikk hvis ballen havnet i bestefars flotte blomsterbed, laks og nypoteter. Jordbær og fløte og båtis fra verdens største fryseboks.  Moreller fra naboen. Fullt av liv, tanter og kusiner på kjøkkenet ledet an av farmor som aldri kunne holde seg fra tull og tøys. Eivind som kledde seg ut i sin mammas hatter. Ti still ropte tantene våre, fulle av flir. Det minte om en film av den spanske filmregissøren Pedro Almodovar.

 

Arendalsbrus i kjelleren. Hvem henter? Alltid satt til å hjelpe til. Var det runde dager var det større feiringer og broren min Nils leste alle telegrammene. Da kom tidligere kollegaer, venner og den nære slekta også på besøk. Hvem henter smørbrødene fra Jørgensen, bakeriet i Arendal og har vi nok blomstervaser? Et hav av blomster i stua.  Ingebjørg, Ninne (døpt Hjørdis), Eivind og Unni. Karen og Nils sine fire barn. Og så deres ektefeller, våre foreldre, våre tanter og onkler. Og så vi, barnebarna, etter hvert også oldebarn. Ninne og Jan som ikke hadde egne barn men som engasjerte seg i oss som vi var deres egne.

Liv og leven, glede og alvor. Midt i alt dette bestefar, ustø på tynne bein, styrte og kommanderte. Involvert i alt og alle. Elsket all oppmerksomheten, talene og gleden over å ha venner og familien samlet rundt seg.

Hytta på Vegårdshei der vi lærte å fiske og viktigheten av å kunne svømme. Noe han selv aldri hadde fått lære.

Gullbryllupet i 1968. Vi fikk alle trykte invitasjoner med navnene våre på skrevet med bestefars sirlige håndskrift. Barnebarna laget sang, for bestefar var glad i sang og musikk. Og så lærte vi å skåle og alle fikk skåle med bestefar når han høytidelig ba om vår oppmerksomhet.

Den sterke tilknytningen til slekta, til slekstgården Hopland på Seim i Nord-Hordaland, der onkel Carl bodde, bestefars storebror. Sønnen hans Knut og kona Svanhild og sønnene deres. Som ble nære venner og ikke fjerne slektninger. Slektstevne i 1970. 13 Nilser var tilstede og jeg sang protestvisa Herr president med støtte fra bestefar, for hele slekta. I 1968 kom hans memoarer, Vekstår og vargtid, senere Alenfit bind 1 og 2, om slekta vår. Bøker vi alle fikk med dedikasjon. Slektstforskning var en viktig hobby for bestefar og som min far Eivind videreførte og arvet gleden av å fordype seg i.

Fem år i landflyktighet, borte fra familien nesten uten kontakt. Det var veldig hardt for bestefar. Hans redsel for hva som kunne skje med dem hjemme. I filmen I Kongens nei av regissør Erik Poppe er det en scene mot slutten av filmen. Kong Håkon møter igjen sitt barnebarn Harald etter fem år i landflyktighet. Nei så stor du har blitt utbryter han. Far var 14 år når bestefar dro, 19 år når han møtte han igjen på kaia i Oslo. Så han tenkte det samme og visste at han fra nå av måtte forholde seg til sønnen som en voksen.

Farmor som hadde eneansvaret for familien i de fem krigsårene. I hele ekteskapet sto Karen last og brast ved sin manns side. Hennes kjærlige omsorg for barn og barnebarn, slekt og venner og gode humør, var helt uunnværlig.

Så hva tar vi med oss videre. En familie er jo så forskjellig. Det sosiale samværet, nærheten, alle somrene på Eydehavn. Tilhørighet, troen på at du betyr noe. Felles stolthet over han som var vår far, svigerfar, onkel, bestefar og oldefar. Samfunnsengasjement, kompetanse, gleden over kunst og kultur og interesse for kunnskap og historie.

Vår bestefar var en av de store nasjonsbyggerne i det 20 århundre. Det var handling fremfor politisk teori som kjennetegnet han. Flere saker han jobbet med som skoleleder på Eydehavn og ordfører i Stokken ble gjennomført etter forslag fra regjeringen han var medlem av. Til oss som lever igjen etter han vil jeg avslutte med å sitere den franske forfatteren Royer- Collard som under den franske revolusjonen sa følgende: Vær forsiktig, dersom dere ikke bryr dere om politikk, vil politikken bry seg om dere.

TAKK.

Mari Hjelmtveit

 

Søk i artikler

Kontakt oss

Bokbyen ved Skagerrak
Postboks 101
Wrold Wroldsensgt. 2
4902 Tvedestrand
Tlf. 37 16 40 30

post@bokbyen-skagerrak.no

Åpningstider:
Mandag-lørdag hele året
kl. 10.00-16.00 (15.00)

For åpningstider øvrige utsalg, se detaljer under Antikvariat.

TAKK TIL































''En bokby er fantasi satt ut i praksis. La meg kalle antikvariatene og bokstedene for bokbyens gledeshus: Gleden over bøker, gleden i bøker, gleden av bøker. Når vi åpner dem, åpner de oss. Og som en bokby blir Tvedestrand større enn seg selv.''

Lars Saabye Christensen, åpningstale i Bokbyen ved Skagerrak, 28. juni 2003.

.